Styresett

Hva jeg mener om demokrati (i kortform) sies så inderlig godt av Ibsens Dr. Stockmann i stykket En Folkefiende:

Flertallet har aldrig retten på sin side. Aldrig,
siger jeg! Det er en af disse samfundsløgne, som
en fri, tænkende mand må gøre oprør imod. Hvem
er det, som udgør flertallet af beboerne i et land?
Er det de kloge folk, eller er det de dumme? Jeg
tænker, vi får være enige om, at dumme mennesker
er tilstede i en ganske forskrækkelig overvældende
majoritet rundt omkring på den hele vide jord. Men
det kan da vel, for fanden, aldrig i evighed være
ret, at de dumme skal herske over de kloge!

Når en forsøker å argumentere mot demokrati blir en gjerne møtt av utsagn som “Nei, demokrati er ikke et perfekt styresett, men det er det beste vi har. Har kanskje du en bedre løsning?”

Nei, jeg har ikke en bedre løsning. Ikke så lenge de vestlige politiske dogmer rundt enkeltindividet skal ivaretas. Så lenge enkeltindividets rettigheter alltid skal veie tyngre enn samfunnets rettigheter, er kanskje demokrati en grei løsning.

Hva om vi heller tenker at et sunt og velfungerende samfunn er et bra samfunn å leve i, for de aller fleste. Det kan da hende at vi som enkeltindivider av og til føler at vi må svelge endel kameler for at samfunnet skal utvikle seg i positiv retning. Kan vi ikke da heller tenke at “Jeg ofrer meg en smule for landet mitt fordi jeg er glad i det.” (slik våre forfedre gjorde) istedet for å trumfe gjennom vår ‘rett’ som enkeltindivid. Det ville kanskje kunne gi oss en kollektiv glede på linje med den et fotballag føler når en spiller har scoret for laget.

Jeg synes å se at en slik kollektiv oppofrelse for sitt samfunn, er noe man er i ferd med å få til å fungere i Kina. For all del, jeg ser utrolig mange svakheter ved det nåværende kinesiske styresett, men jeg tror med hånden på hjertet at hvis de makter å videreføre den ‘gode’ delen av politikken samtidig som levestandarden øker, så er det noe vi kan lære av.

Det finnes nok ingen standard for hvilket styresett som er det beste. En trenger et styresett som er tilpasset det enkelte samfunns tilstand. Et land i krig og depresjon trenger en sterk leder for å få et effektivt og handlekraftig beslutningsapparat. I fred vil man nok fort oppdage det Lord Acton skrev til Bishop Mandell Creighton i 1887:

“Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men.”

Vi kjenner jo til hvordan det gikk med Romerriket, men hva var skyld i fallet? Var det en korrupt leder med all makt, en altfor høy levestandard (noe vi sliter med i vesten i dag), en kombinasjon av disse, eller helt andre ting?

Det finnes ihvertfall flere typer styresett som fungerer bra. Jeg synes vi burde tenke mer på hvordan vi kan forbedre vårt styresett ved å hente inn/bytte ut deler av det med velfungerende idéer fra andre deler av verden og verdenshistorien. Det er altfor vanlig å tenke på vårt demokrati som et fullkomment system for oss, og like vanlig å tro at alle andre land, i alle tenkelige situasjoner, er bedre tjent med vårt styresett.